SK-024 Tiden og skyggene

Jøssingfjordsenteret – Dokumentasjons- formidlings- og opplevelsessenter

”Blikket retter seg mot fjellet og er vitne til at skyggene trekker seg stadig lenger nedover den bratte veggen. Skulpturen Biovuak av den tjekkiske kunstneren Stefan Papco sitter på en hylle i fjellsiden. Vær og vind tærer, preger og utfordrer figuren som skal representere fjellklatreren i hvilemodus, sittende i sin sovepose. Ved første øyekast ville figuren vært antatt uthugget i stein. Det ville vært en naturlig konklusjon. Men klatreren er av massivt tre, et materiale som utfordrer fjellets vesen, men som er forgjengelig i mye større grad. Fjellklatreren representerer Mennesket, det er den mot Naturen. Mot Fjellet. Kjærlighet, begjær, kunnskap, Frykt, Forgjengelighet og Død. ”

På samme måte som fjellklatreren utfordrer fjellet, skal Jøssingfjordsenteret utfordre dalen. Dalbunnen. Og tiden. Man skal som besøkende jobbe med situasjonen mellom en selv og naturen. Bygningen forteller to historier. En om naturen og en om foredlingen av den. En om fjellet, og en om teknologien. Med arkitekturen som ramme forenes disse to fortellingene. Gjennom bevegelse, lys, skygge og temperatur skal man kunne la seg fascinere, og forstå – samtidig som man skal kunne søke og undres i forholdet mellom det bygde rommet og naturens drama.

Som det står i konkurranseprogrammet; Geoparker handler ikke bare om steiner, de handler om mennesker.

Naturen som premissleverandør har vært sentral i fortellingen om Jøssingfjord. Menneskets plass på stedet, deres liv og felles referanser handlet om det tette forholdet mellom naturen og redskapet.  Stedet har vært preget av kontraster – hardt arbeid, håp og innovasjon.

Jøssingfjordsenteret fremstilles som en Informant. Et rom som aktivt formidler fortellinger, og som ber besøkeren ta stilling til situasjonene som omgir ham eller henne. Lys og skygge integreres og abstraheres gjennom rommets organisering og struktur.

1_Hovedbygning

Tiden og skyggene

Bygningen plassers i dalens lengdeakse sørvest-nordøst. Den forholder seg til bekken på den ene siden, og danner sammen med Nedre Helleren kraftstasjon fra 1907 på den andre siden, senterets ankomstområde, med benker og informasjon. Over hvelver utsnittet av himmelen, som et tak preget av kontraster i lys og skygge. Med utgangspunkt i skårene og retningene, tunnelene og de presise ruinene skjærer bygningen seg delvis ned i bakken. Det er dette den besøkende først møter; et skår som åpner grusmassene. En retning, et fall og klare referanser til geologi og materialitet.

Forslaget presenterer like mye et naturformidlingssenter som et bergverksmuseum. I dette tilfellet er begrepene like mye til stede.

Gjennom en rekke tverrsnitt oppleves tiden gjennom dalen. Landskapsdraget forsterkes gjennom det konstruerte rommet og mennesket i det. Tiden følger rommet, og rommet følger tiden gjennom naturgitte egenskaper og stedegne fenomener.

Jøssingfjord er et sted hvor mennesket og dets fortellinger, materialer og teknologiske temaer står side om side med naturens egenskaper. Museet søker å formidle møtepunktet mellom liv, virksomhet og natur gjennom et hovedgrep som inviterer den besøkende inn i et rom er konstruktivt ærlig og med synlige assosiasjoner til samtiden –  til en klassisk fortelling som ikke er nostalgisk, men  som har klare assosiasjoner til hva stedet i seg selv er, og hvilken ressurs det har vært og fremdeles vil være for mennesket. Rommet søker å ta inn Fjellet, Forgjengeligheten og Redskapet.

Infrastrukturen og Horisonten

Bevegelsen gjennom senteret er preget av to hovedretninger. Mot fjorden plasseres Mottaket/Hvor gjenstanden kommer fra, der den blir vasket, reparert og klargjort. Mot dalen plasseres Utstillingen/Hvor gjenstanden brukes-betraktes, og hvor man tester ulike aspekter ved den. Forholdet mellom kontekst og innhold, mellom ute og inne skifter tidvis. Man legger Horisonten og konteksten bak seg mens fokuset skifter til teknologien og vitensentermetadodikken.

Hovedideen er at man som besøker skal ha full oversikt over hele prosessen, man skal kunne følge gjenstanden fra mottak gjennom behandling og reparasjon til den stilles ut og brukes. Glassvegger i magasin- og verkstedsdel begrenser fysisk publikumstilgang.

Foajeen fungerer som et dreiningspunkt på midten, med kafe, turistinformasjon  og museumsbutikk. Et plant dekke av slipt betong strekker seg ut og visualiserer inngangen og uterommet mot Nedre helleren kraftstasjon. Foajeen som transitområde vil fremstå som et levende aktivt sted.

Et skrått betonggulv understreker retningen fra foajeen og nedover mot utstillingsdelen, og oppover, mot gjenstandsmottaket, verksted / magasin og administrasjon. Publikum har alltid full oversikt over hovedrommet.

Den faste utstillingen vil være basert på vitensentermetodikk. Gjennom hovedrommet vil det være en kronologi i det man skal studere, mens det legges opp til en mer fleksibel bruk av utstillingsrommene som ligger ved siden. Hovedrommet avbrytes av programmerte rom som publikumslaboratorium, bibliotek og auditorium.

Et overlys/takrenne mellom betongelementene deler hovedrommet i tillegg til

skiftende overlys fra sidene. Hovedrommet kuliminerer i et uterom under bakkenivå etter endt utstilling. Her inviteres publikum til å skifte fokus fra pedagogikk og utstilling til naturen ute. Hele senteret er organisert med tanke på universell utforming, da med tanke på rullestol.

Materialitet og Temperatur

Hovedbyggets konstruksjon er av massive treelementer som helt eller delvis er under bakkenivå. Tomten består av fyllingsmasser av grus/stein og det vil være god og bærekraftig argumentasjon å utjevne massebalansen lik null ved at massen som fjernes omplasseres på samme tomt et annet sted det vil være behov. Siden bygningen legges delvis under bakkenivå vil temperaturen flere steder aldri bli mindre enn 0 grader.  Energien til oppvarming vil slik være mindre enn om bygningens fasader ville vært helt eksponert.

Primærkonstruksjonen i hovedrommets tak er to betongelementer som hviler på trefagverk og de massive elementene i veggen. Det skrå gulvet er av slipt mørkegrå betong.

Temperaturen i utstillingsområdet vil være noe lavere enn i de tilstøtende fastprogrammerte rommene.  Betonggulvet senker i tillegg den mentale temperaturen i rommet i betraktningsfasen.

Tilstøtende rom som publikumslaboratorium, kafe og møterom har kassettak av treverk hvor overlyset er sentralt.

Utvendig vil fargenyansene spenne fra mørkegrå kjerneisolerte betongkassetter til grånet treverk, kobber og glass.

2_Utomhus_Utendørs utstilling

Det utendørsbaserte utstillingsområdet sørvest for senteret. Broen som leder mot Helleren-husene erstattes av dette utstillingsområdet, som fungerer som ny bro i tillegg til utendørs turistinformasjon. Utstillingsområdet vil være mulig å lukke av når senteret er stengt.

Bygget består av cor-ten stålplater sveiset sammen til bærende korssøyler, som både sørger for fundamentering mot grunn og fungerer som byggets primærkonstruksjon. Dekket er av opphengte kassetter av stål fylt med grus. 360 graders roterende porter av treverk lar utstillingsrommet være fleksibelt for større utstilte gjenstander og informasjon på begge sider. Skråstilte takflater av treverk med ulik retning slipper dagslys ned fra forskjellige retninger.

Paviljonen danner en visuell forbindelse til Hellern-husene og tjener som et dreiningspunkt også for turstier som leder ut fra senterområdet.

Det er lagt opp til tilfredsstillende parkering på gruset plass sørvest for senteret, mellom utendørsutstillingen og fremtidig industriområde. Oppstillingsplass for bobiler integreres på dette området.